Sørger over katten min

Dagen i går var et stort sjokk. Det var dagen jeg aldri trodde skulle komme. Dagen jeg har tenkt at måtte komme, men bare har oversett. Det var dagen jeg måtte bestemme at min kjæreste katt måtte avlives!

Tufte har alltid vært der for meg. Jeg er enebarn og bodde ganske så landlig med et stykke til andre venner. Husker ikke hvor gammel jeg var 11-12 da vi var og hentet en flott liten pus. Den ble lekt masse med og kost med. Han ble nå sett på som broren min. Gjennom årene ble vi bare bedre og bedre venner. Vi var ute i hagen og gikk rundt huset, lekte med pinner og blader. Titta på fuglene, og da han fanget fugler måtte jeg ta dem med inn og få de friske igjen.

Gjennom alle årene var han en del av familien. Kom til frokost og middag. Satt pent på egen stol ved bordet og rørte ikke maten før vi gav til han. Om natten hoppet han opp i senga, malte en liten stund og la seg for å sove. hvis han da ikke var ute.

Han hadde en enorm personlighet, egenrådig, og ingen skulle bestemme over han. Men hvis jeg var lei meg, som jeg ofte var. Forstod han det, kom opp i senga eller sofaen, la seg ned og malte. Det er helt utrolig hvor beroligende det er med den durende lyden. Man blir rolig og trøtt. og etter man har sovet, ser det alltid litt lysere ut.

Det var trist å flytte fra han. Men jeg kunne ikke bli boende hjemme for alltid. Det var da alltid koselig å komme hjem, for da visste jeg at han var der. Var det ingen å finne på noe med, så hadde jeg han. En stor grunn til at jeg ofte dro hjem til foreldrene mine.

Han hadde også en venn, vi fant en katt. Den het Musse. Tufte og Musse var ikke særlig gode venner, men etterhvert kom de overens. Dessverre ble Musse skadet. Vi kom hjem en sommerdag etter å ha vært i Sverige.Da satt Tufte og Musse under en benk. Tufte kom løpende inn, men Musse lå bare der. Etter mye roping og lokking kom han haltende inn. Vi kjørte til dyrlegen. Der fikk vi vite at benet var knust, og siden vi ikke hadde forsikring på han, var det eneste alternative å avlive. Jeg gråt i to dager etter dette. Tufte var da veldig god å gråte på.

Jeg har passet Tufte før. Da var han en smule skeptisk, gjemte seg, men kom frem til slutt. Han måtte da bare være inne, men det fungerer det og. Jeg løpt hjem fra skolen bare for å være sammen med han og for å forsikre meg om at han var trygg. Vi sov sammen og koste oss. Jeg kunne virkelig se det i øynene på han at han var glad, kunne se at han så på meg og var trygg.

Denne gangen skulle vi passe han igjen mens foreldra mine skulle på ferie. Jeg hadde gledet meg i lang tid i forveien. Dessverre var det mye å gjøre på skolen, men tenkte at i helga skulle vi bare kose oss.
Vi hadde 3 fine kvelder sammen. Etter jeg kom hjem fra skolen lå vi begge i senga og sov. Jeg kunne merke hvor godt han slappet av når jeg lå og holdt rundt han. Men på fredag morgen, stod opp som vanlig og gjorde meg klar for å dra. Da gikk han opp i kassen og ut, frem og tilbake. Virket som om han ikke fikk til å komme på do. Så kasta han opp. Jeg ble lei meg og tørket opp. Tenkte at nå burde han vel få en ormekur eller lurte på om maten hans var blitt dårlig. Så la han seg bare ned midt på gulvet. Jeg ble litt redd og strøk på han, men han ville ikke opp. Jeg løftet han opp og prøvde å sette han forran vannskåla, men det var ikke interessant. han gikk så bort til senga, hoppet opp og der ble han liggende. Tiden nærmet seg for at jeg skulle ta bussen. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle dra, men hadde en innlevering som måtte bli ferdig. Jeg ringte samboer og han sa at han skulle komme hjem om ca en time og se til Tufte. Heldigvis.

Jeg kom meg på skolen og ringte så dyrlegen. De sa at han burde komme opp, så jeg fikk avtalt med samboer å kjøre han opp dit. Mange tanker gikk rundt i hodet, men mest på at de måtte bare finne ut hva det var. om det var orm eller, noe han hadde spist eller hva det kunne være. Jeg fikk så telefon. De ville legge han i narkose for å sette inn urinkateter. han hadde full blære og fikk ikke tissa. Jaa, sa jeg, gjør alt dere kan. Måtte si ringe foreldra mine i syden og fortelle at Tufte nå var hos dyrlegen. Det var trist, men de var glade jeg tok vare på han. Senere fikk jeg en ny telefon fra dyrlegen. Tufte var nå våken og i bedre form. Men de hadde oppdaget en kul i magen da de tok røntgen. De ville undersøke dette videre og han ble sendt opp på dyresykehus. Jeg kom så hjem fra skolen og bare satt og ventet på telefon på at vi nå snart kunne hente han. Tenkte jo at Tufte var en sterk pus.
Så ringte telefonen. Dyrlegen der sa at han hadde veldig dårlige nyheter. Det viste seg at han var full av kreft. Han hadde lymfekreft, med mange store svulster i magen. Det hadde spredd seg til milt og urinblære.Han fortalte om cellegift kurer, men at når det var kommet så langt var det ikke stort håp.

Det var et stort sjokk! At denne kosepusen, som dagen før hadde hoppet opp i sengen og kosa. jeg hadde klødd han på magen og han hadde malt og strøket seg mot meg. At han nå ikke hadde noe mer håp. Det var utrolig vanskelig. Med foreldrene mine i utlandet, sa jeg at jeg måtte ringe tilbake for jeg måtte høre med dem. Mamma ble helt fortvila og lurte på om det var noen mulighet for at han kunne komme hjem bare forett par dager. ringte igjen til dyrlegen og spurte om dette, men det var dessverre ingen mulighet. Hvis han skulle fortsette å leve måtte han få væskebehandling og stå på sterke smertestillende.
Jeg tenkte da, hvem er det vi skal holde han i live for. For at vi skal kose med han, for så å ta han med tilbake til dyrlegen bare for å avlive han. Ville han overleve helgen uansett?
Dyrlegen sa at han nå fortsatt lå i narkose etter de hadde tatt ultralyd. De ville ikke vekke han, men måtte ha bekreftelse av meg på at han skulle få slippe. Etter telefoner til foreldrene mine kom vi frem til at det var det eneste riktige.

Jeg ble kjørt opp til dyresykehuset, der ble jeg tatt godt imot. Jeg fikk se Tufte. Fikk litt tid med han. Han lå i et pledd, og var fortsatt ganske borte. Han hadde fått smertestillende, men dyrlegen sa at han fortsatt kunne høre oss. Jeg satte meg ned og strøk på han og pratet. Jeg så at ørene beveget seg og halen begynte å krølle seg på tuppen. Jeg forstod at han nå hørte oss. Jeg koste og klappet, holdt han i labben. Jeg ville ikke gå ifra han. Han var så fin og blank i pelsen. Jeg synes han lignet litt på en gaupe der han lå. Fine pjusker på ørene. Etter litt kom dyrlegen inn og sa at nå var tiden inne. Jeg fikk valget om å bli med, men det ønsket jeg ikke. Det ble ett siste farvell med en stor kos og kyss. Jeg gråt og gråt, men forstod at dette var det eneste rette.

Vi avtalte så at han kunne bli fryst ned, så foreldra mine kunne hente han, også grave han ned i hagen hjemme. Ved siden av den andre katten vår. Det var der han hørte til og hadde hatt sin lykkelige tid. Han fortjente å komme hjem.

Nå er det bare veldig tungt. Jeg har sett på bilder av han, føler jeg hører lyder og forventer å se han ligge på en stol eller i senga. Jeg skal bli med opp igjen når foreldra mine kommer og skal hente han. Det var veldig tøfft å si bestemme at nå var det slutt, men han ble 12 år og hadde en godt liv mange katter bare kan drømme om. Det vil nå bli tomt og ensomt, kommer til å savne den kloke pusen, de lure blikkene. Men etterhvert vil bare de gode minnene sitte igjen.

For meg var han ihvertfall ikke bare en katt. Han var min bror, min beste venn og han hadde en stor plass i hjertet mitt.